Vil det skal bli lettere å dele erfaringer med abort

– Abort er en universell kvinnelig erfaring. I Norge tar hver tredje kvinne abort i løpet av livet, forteller Mona Holm.

Holm er leder og konservator ved Kvinnemuseet i Kongsvinger. Museet holder til i en staselig sveitservilla fra 1850-tallet. I dag åpner museet utstillingen HYSJ! som belyser kvinners erfaringer med abort, men også setter abort i et historisk, politisk og helsefaglig perspektiv.

Utstillingen er et av Kvinnemuseets bidrag til prosjektet «Nå begynner ‘a med det der igjen», om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser (se faktaboks).

– Kvinner vil alltid ta abort

– Utstillingen har et klart premiss: Kvinner har alltid tatt abort og kommer alltid til å gjøre det, sier Holm.

– Derfor er det viktig å arbeide for at det skal bli trygt å ta abort, for kvinner i hele verden. Vi håper utstillingen kan bidra til at flere tør å snakke om dette temaet, som fortsatt er tabubelagt.

I dag har vi både prevensjon og kunnskapen som skal til for å unngå å bli gravide hvis vi ikke ønsker det. Likevel skjer det.

Holm tror at for noen kvinner kan det til og med være mer skambelagt å ta abort i dag enn tidligere.

– I dag har vi både prevensjon og kunnskapen som skal til for å unngå å bli gravide hvis vi ikke ønsker det. Likevel skjer det, sier hun.

– Det kan gjøre at mange kjenner på skammen: Jeg burde visst bedre, likevel skjedde dette. Men vi kan ikke planlegge alt her i livet.

Les også: Norske museer er ikke opptatt av kjønn

Et immaterielt tema

Holm leder an ned trappen til kjelleren hvor utstillingen finner sted. Fargene – sterk oransje og rosa, brunt og fersken møter oss allerede i trapperommet. Iøynefallende motiver danner mønsteret i et gjennomgående tapet: spiraler, pessarer, kondomer, p-pillebrett, sprøyter, sædceller.

Utstillingsdesignet er laget av en feministisk kunstnergruppe fra Arvika som kaller seg OTALT.

– Vi valgte å jobbe med kunstnere fordi det er lettere for dem å fortolke stoffet på en måte som gjør det allment tilgjengelig, forteller Holm.

– De kan løfte frem og fortolke fakta og vise frem flere betydninger. Abort er jo et immaterielt tema som det ikke finnes så mange fysiske gjenstander knyttet til. Spesielt ettersom vi ikke ønsket å vise frem skrekkbilder.

Vi har nådd bunnen av trappen og står foran en vegg av ansikter. Hundrevis av kvinneansikter er tegnet med svart strek mot hvit bakgrunn.

– Dette forestiller alle kvinnene som har bidratt til utstillingen med sine aborthistorier, forteller Holm

– Her skal vi få et kart inn med knapper på. Når du trykker på et sted på kartet vil ansiktet til den kvinnen som har fortalt sin historie fra det området lyse.

Til ungdommen

Den viktigste målgruppen for utstillingen er ungdommer, forteller Holm.

– Vi ville at ungdommer skulle kjenne seg igjen, derfor inviterte vi en gruppe ungdommer fra en skole her i Kongsvinger til å gi oss tilbakemeldinger underveis, sier hun.

– De var tydelige på at det historiske perspektivet ikke skulle være det første som møter deg i utstillingen. De ville at førsteinntrykket skulle være personlig, noe de kunne kjenne seg igjen i.

Å arbeide med en utstilling uten å kunne møte dem du samarbeider med er ikke så enkelt.

Utstillingen består av fire rom, ett med individuelle fortellinger til kvinner som har tatt abort, ett med historier fra representanter for helsevesenet, ett om aksjonisme og politikk og ett som viser idehistoriske og filosofiske bevegelser.

– Vi har også laget en tidslinje med viktige hendelser i abortens historie. Men den har vi latt gå langs taket, for at den ikke skulle bli forstyrrende for opplevelsen. De som er interessert i slike fakta må derfor løfte blikket for å få med seg det som står der, forklarer Holm.

I rommet for personlige fortellinger står det to gullforgylte skrivebord med vippespeil. Speilet viser filmer av unge jenter som snakker. For å lytte til fortellingene må man sette seg ned å ta på øretelefoner.

– Det er skuespillere som leser opp kvinnenes fortellinger, opplyser Holm.

Mye motstand

I rommet ved siden av står «jordmoras skrivebord». På bordet står en pc som også viser en film av en snakkende kvinne. Her er det en jordmor og en lege som forteller om sine erfaringer i møte med kvinner som tar abort. En gynekologstol er plassert i hjørnet.

– Helsepersonells fortellinger om abort er et viktig perspektiv å ha med. Det er de som har overblikket over fagfeltet, kjenner retningslinjer og lover, og som kan bidra til å påvirke behandlingstilbudet kvinnen møter, sier Holm.

Kvinnene som har bidratt med sine aborterfaringer er rekruttert gjennom utstillingens referansegruppe; representanter fra Sex og Politikk, Sex og samfunn og Amathea, helsesykepleiere, jordmor og lege og OTALT, samarbeidspartnerne fra Sverige.

Holm forteller at jobben med å få tak i fortellinger har vært strevsom. Og pandemien har ikke gjort saken lettere.

– Å arbeide med en utstilling uten å kunne møte dem du samarbeider med er ikke så enkelt. Det har skapt en del barrierer, sier hun.

Fortsatt skambelagt

– Ja, abort er fortsatt skambelagt, sier Gunhild Maria Hugdal.

Hugdahl disputerer ved MF vitenskapelig høyskole til uken, og har forsket på fortellingene til kvinner som har tatt valget mellom å ta eller ikke ta abort. 

Skammen er der, mer i noen sammenhenger enn i andre, selvsagt.

– Det er en lang vei fra det statistisk «normale» til «idealet», som er det planlagte svangerskapet hvor alt går på skinner, påpeker hun.

– Man kan sammenligne det med skilsmissen som fenomen — den er utbredt og til en viss grad normalisert, men den representerer ikke idealet. Hvilke unger sier at «Når jeg blir stor, skal jeg bli skilt to ganger og ta abort en gang?». Like fullt er det slik at cirka halvparten av oss skiller seg og at hver fjerde kvinne har tatt abort.

Les også: Torborg Nedreaas skrev om kjærlighetens fatale konsekvenser

Etisk dilemma

Som etiker ser hun skammen også i lys av den tradisjonelle dilemma-tilnærmingen til abort: Altså at abort kan være et vanskelig valg.

– I og med at abort er konstituert som et etisk dilemma, krever det en spesiell form for rettferdiggjørelse, og dermed stiller man i utgangspunktet «på minus», sier hun.

– Når noe er konstituert som et dilemma, kan aldri løsningen anerkjennes som et etisk gode — noe både en abort og en skilsmisse også kan være i enkelte tilfeller.

Dilemma-synet gir det hele en form for rigiditet, dilemmaet lar seg ikke forhandle, all vår etiske oppmerksomhet dras mot det uløselige, ifølge Hugdal.

– Det at noe konstitueres som et etisk dilemma representerer i seg selv en form for kulturell skambelegging og sosial kontroll, vil noen hevde.

I hvilken grad det er knyttet mer eller mindre skam til abort i vår tid enn tidligere, krever strengt tatt en sammenlignende studie, mener Hugdal.

Kvinnens skam

–  I mange sammenhenger tror jeg abort er mindre skambelagt enn tidligere, men jeg er også i tvil, sier hun.

– Skammen er der, mer i noen sammenhenger enn i andre, selvsagt. Dette er jo også en skam som kanskje i større grad enn tidligere påføres kvinnen alene, og ikke mannen, i og med at prevensjon konstitueres som kvinnens ansvar. Kvinnen tar for eksempel p-piller, bruker spiral eller p-stav, og dermed er det også hennes ansvar — hennes «feil» — om prevensjonen svikter.

Det å måtte sitte foran en nemd for å få ta abort opplevde mange kvinner som nedverdigende, og kunne føre til både skam og sinne.

Også her finnes det forskning som viser at dagens unge menn i svært liten grad ser på det som sitt ansvar hvis kvinnen blir gravid. Slik konstitueres aborten og svangerskapet som «kvinnens» forteller Hugdal.

– I tillegg kan det være svært skambelagt å fullføre uplanlagte svangerskap — i noen sammenhenger. I gamle dager kunne man høre at en mann som gjorde en kvinne uplanlagt gravid «ødela livet» hennes, sier hun.

– Min forskning viser at dette er en anklage som i våre dager rettes mot kvinner som velger å fullføre svangerskapet på tross av at den fremtidige pappaen ikke ønsker det. Da kan bli anklaget for at man «ødelegger» barnefars liv. Idealet for reproduksjon i vår tid er fortsatt smalt og snevert: en mann og en kvinne som begge er i full jobb bør få to barn når alt er på plass.

Sinne og skam

Kari Tove Elvbakken, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen og forfatter av boka Abortens politiske historie, er usikker på om det er vanlig at kvinner som velger abort i dag føler skyld.

– Men med god tilgang til informasjon om hvordan en kan unngå å bli gravid og til alle typer prevensjonsmidler, kan det å bli uønsket gravid, oppleves som ens egen feil, sier hun.

– Politikken har vektlagt å forebygge uplanlagte og uønskede svangerskap – tanken er at uplanlagte svangerskap ender med abort. Men retten til å kunne planlegge, kan nærmest også bli en plikt.

Om skyldfølelsen gir skam er et åpent spørsmål og vil helt sikkert variere fra kvinne til kvinne, tror Elvbakken.

– Erfaringer fra tiden da abort var forbudt forteller først og fremst om frykt og sinne knyttet til å måtte gjennomføre illegale aborter, sier hun.

– Frykt fordi de gjorde noe ulovlig og sinne fordi den sosiale urettferdigheten gjorde at noen kvinner risikerte livet, mens de som hadde midler og kontakter fikk ordnet med abort på en forsvarlig måte. Det er rimelig å tenke seg at mange var tause om illegale aborter ikke av skam, men først og fremst i frykt for straff.

På 1930-tallet var ønsket om legal abort drevet av at de fleste kvinner som tok abort levde under forhold som gjorde det umulig for dem å få barn. Dette endret seg på 1960-tallet da abortnemnden skulle bestemme.

– Det å måtte sitte foran en nemd for å få ta abort opplevde mange kvinner som nedverdigende, og kunne føre til både skam og sinne, mener Elvbakken.

– Drivkraften for abortforkjemperne på 1970-tallet var kvinnens rett til selv å bestemme over sin egen reproduksjon.

Noen fortellinger mangler

Kvinnemuseet i Kongsvinger har lagt vekt på å fortelle historier med bredde i alder, situasjon og geografi og har fått inn fortellinger fra hele verden gjennom det internasjonale nettverket for kvinnemuseer.

– Vi har ønsket å vise frem flere perspektiver på det å ta abort, det finnes jo ingen fasit. Men de som ønsker å dele historiene sine har oftest hatt dramatiske opplevelser, forteller Holm.

– Det gir et litt skjevt bilde da de fleste aborter foregår udramatisk uten at kvinnene det gjelder opplever det som et vanskelig valg. De færreste får store ettervirkninger, verken fysiske eller psykiske.

Men noen grupper glimrer med sitt fravær. Fortellinger fra innvandrerkvinner og samiske kvinner er ikke med i utstillingen.

– Her har vi rett og slett ikke lyktes å få inn stoff. Men jeg håper det vil komme inn fortellinger fra disse gruppene i ettertid, når folk har sett utstillingen og hvordan stoffet er ivaretatt, sier Holm.

– Det har heller ikke vært så lett å få menn til å fortelle fra sitt perspektiv, som partner eller kjæreste. Men vi har fått inn noen, som er bra. Og det er jo kvinnens erfaring og hennes kropp som står i sentrum for denne utstillingen.

Vi går opp trappen og ut for å ta flere bilder. Lysegrønne bjørketrær omkranser huset, hagen bugner av løvetann.

– Vårt mål med utstillingen er å skape et rom for å snakke om abort og vise at å ta abort er en vanlig ting å gjøre, sier Holm.

Les også: Vil fortelle historiene til Oslos tause kvinner

Følg Kilden på Instagram:

 

 

 

 

Se dette innlegget på Instagram

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et innlegg delt av Kilden kjønnsforskning.no (@kilden_kjonnsforskning)