Sosiale medier har blitt et uunnværlig element i politikken nasjonalt.
– Men når det gjelder lokalpolitikken, er det fortsatt begrenset kunnskap om hvordan sosiale medier brukes og hva de betyr for kommunepolitikere og deres velgere, sier professor i statsvitenskap Hilde Bjørnå.
Hun er en av forfatterne bak artikkelen «Local politicians in the age of new media» om hvordan lokalpolitikere påvirkes av sosiale medier.
Sammen med kollegaene Hans-Kristian Hernes og Beate Steinveg har Bjørnå intervjuet 24 lokalpolitikere i Bodø, Tromsø og Harstad.
Formålet med studien var å avdekke hvordan og i hvilken grad de bruker nye medier: Hvilke plattformer de benytter, hva de velger å kommunisere på de private og offisielle sidene, og hvordan de mannlige og kvinnelige politikerne opplever det å være på sosiale medier.
– Vi observerte at lokalpolitikerne er svært tilstedeværende på sosiale medier og har sterke meninger om hvordan sosiale medier påvirker politikken.
Facebook vanligst
Nesten alle (90 prosent) av lokalpolitikerne i studien var aktive på sosiale medier.
Den foretrukne plattformen var Facebook.
Rundt 30 prosent brukte også andre medier som Twitter og Instagram, men i mye mindre grad.
Facebook-brukerne benytter hovedsakelig sin private profil, mens et fåtall har en egen, offentlig politikerside i tillegg.
På de private profilene postet de politisk innhold så vel som glimt fra privatlivet.
De fleste politikerne unngikk derimot å engasjere seg i kommentarfeltene.
– Vanlige årsaker som ble oppgitt var at det ikke bidrar til en konstruktiv debatt «fordi folk har bestemt seg på forhånd».
Sosiale medier ble også beskrevet som en kanal for «de som skriker høyest».
Hets mot unge kvinner
Debattene kunne bli intense, og for noen av lokalpolitikerne ble det i meste laget.
– Mange kjente noen som vurderte å ta en pause fra sosiale medier, og noen vurderte til og med å logge seg helt av.
Nesten alle representantene (21 av 24) sa at de ble påvirket av sosiale medier på en negativ måte.
Åtte av de 24 representantene som ble intervjuet, sa at de kjente noen som hadde vurdert å trekke seg, eller faktisk hadde trukket seg fra politikken. Blant annet på grunn av hvordan de ble påvirket av sosiale medier.
De kvinnelige lokalpolitikerne har gjerne en lukket og privat Facebook-konto.
Mennene viste generelt en mer positiv holdning til sosiale medier. De var mer tilstedeværende og aktive på digitale plattformer.
Kvinnene opplevde derimot mer hets og ble mer påvirket av den hetsen de mottok på sosiale medier.
– Flere av kvinnene vi snakket med uttalte at de vurderte om de skulle stille til gjenvalg på grunn av kjipe opplevelser.
Flere kvinner enn menn valgte også å lukke kontoen sin på grunn av hets:
– De kvinnelige lokalpolitikerne har gjerne en lukket og privat Facebook-konto.
To kvinner under 45 år fikk ektemennene sine til å lese kommentarer fordi de «ikke kunne tåle det».
For representanter med barn eller tenåringer var det spesielt utfordrende.
– Unge kvinner opplever det som spesielt vanskelig når familiemedlemmer og andre begynner å uttrykke bekymring på deres vegne.
Bare to representanter var tydelige på at sosiale medier ikke var en byrde: En middelaldrende mann og den yngste mannlige representanten.
Fløypartier mest utsatte
Intervjuene tyder på at representanter fra randpartiene – partiene på ytterste venstre og høyre fløy – fikk mest hets.
En av informantene i studien sa for eksempel at «nettmobberne ser ut til å være ute etter Miljøpartiet og det de sier er virkelig skammelig. Jeg synes så synd på disse politikerne.»
Det er på ytterfløyene av politikken at motsetningene og spenningene er størst.
Kvinnelige politikere fra Fremskrittspartiet var også i risikogruppen. Særlig i debatter om omstridte temaer som veiavgift og innvandring.
– Det er på ytterfløyene av politikken at motsetningene og spenningene er størst, forklarer Bjørnå.
Dessuten har politikerne fra de store partiene (Arbeiderpartiet og Høyre) et større apparat rundt seg:
– I de tre kommunene vi undersøkte, var det ikke vanlig å leie inn eksterne personer eller ha administrativt ansatte som håndterte sosiale medier. Men de store partiene hadde dyktige lokale representanter som tok ansvar på dette området på grunn av sin interesse for sosiale medier.
Disse representantene ga for eksempel retningslinjer for hvilke debatter de andre politikerne skulle engasjere seg i eller unngå.
I tillegg hadde de store partiene mer opplæring og profesjonell styring av representantenes tilstedeværelse på sosiale medier, tilføyer Bjørnå.
– Mindre partier har ikke de samme ressursene. De var mer avhengige av den nasjonale partiorganisasjonen for veiledning og hjelp.
Fritt vilt, men større nærhet
Noe av det som er nytt med sosiale medier, er at det er mindre redaksjonell kontroll.
– Du får alle typer uttalelser, også de mer rabiate, uten at redaktører fjerner dem. Det er et sted hvor nesten alle kan uttrykke seg hvis de ønsker det.
I redaktørstyrte medier har man ofte begrenset plass til å uttrykke seg.
– Du får ikke den samme muligheten til å utdype dine standpunkter, men politikere har derimot den friheten på sosiale medier. Det gir også politikerne større kontroll over sitt eget budskap, sånn at de kan si fra hvis de føler at de har blitt fremstilt feil i de tradisjonelle mediene.
Mange politikere har mange følgere. Gjennom Facebook får de innsikt i hva som rører seg lokalt og hva velgerne er opptatt av.
Ekkokramrene kan bringe politikerne tettere inn på velgerne.
– Det skaper en følelse av nærhet til velgerne, og det er svært viktig. Selv blant politikerne vi snakket med som kan være kritiske til sosiale medier, ser de fleste verdien av dette.
I studien sier tolv (av 24) representanter at nye medier bringer dem nærmere innbyggerne, mens fem er usikre og én sier at de heller bidrar til større avstand mellom representanter og innbyggere.
Ekkokamre på godt og vondt
Én av tingene som kan bidra til større avstand mellom folk og ulike grupperinger, er såkalt ekkokamre.
– Ekkokramrene kan bringe politikerne tettere inn på velgerne, men samtidig blir det kanskje vanskeligere å nå ut til nye.
Hvis man bare omgås meningsfeller, kan dette føre til polarisering.
Men et ekkokammer er ikke bare negativt, understreker Bjørnå.
– Et lite lokalsamfunn er jo litt som et ekkokammer.
– For politikere kan det dessuten være ønskelig å ha et slags ekkokammer for å nå ut til sine egne tilhengere og få bekreftelse for sine meninger og synspunkter.
Klimabevegelser er ifølge henne eksempler på hvordan et ekkokammer kan fungere som noe positivt.
– Innenfor ekkokamre kan man fortsatt lære av hverandre, pusse på argumenter og sette dem inn i en mer helhetlig politisk agenda.
Representasjonsproblem for demokratiet?
Det fleste av politikerne Bjørnå og kollegaene snakket med var på sosiale medier.
– Alle føler et press for å være til stede på sosiale medier, og ikke minst føler de press om å være mer aktive der.
Ifølge Bjørnå kan dette kan føre til økt profesjonalisering av politikken.
– Det er mulig at partier med tilstrekkelige ressurser kan bruke sosiale medier på en måte som har betydning for valgresultatet.
Likevel er Bjørnå er skeptisk til at staten skal gå inn og regulere.
Vil det kun være de som er tøffe og tåler slike debatter?
– Det har vært forslag om økt regulering og restriksjoner, men hvis reguleringen blir for omfattende, kan vanlige folk føle at de ikke lenger når frem med sine meninger. Da forsvinner jo noe av poenget med sosiale medier.
Bjørnå er likevel bekymret for at sosiale medier kan skape det hun kaller for et demokratisk representasjonsproblem.
– Hvis det harde klimaet på sosiale medier fører til at visse grupper forlater politikken, kan vi ende opp med en representasjon som ikke nødvendigvis gjenspeiler befolkningen.
Et viktig spørsmål er hvilken type politikere vi står igjen med i en slik situasjon, sier Bjørnå:
– Vil det kun være de som er tøffe og tåler slike debatter?
