– Kreft er noe som utvikler seg langsomt, og det er ikke som med akutte skader der man raskt ser årsak og effekt, sier forsker ved Kreftregisteret Nita Kaupang Shala.
Hun har skrevet doktorgrad om forekomst av kreft blant de første generasjonene av norske, mannlige offshorearbeidere – de såkalte oljepionerene. På 60-, 70- og 80-tallet jobbet mange uten verneutstyr og ble utsatt for farlige stoffer som benzen og asbest.
Flere har senere fått alvorlige helseskader.
Benzen kan gi blærekreft
Likevel har langtidsvirkningene av slik eksponering vært lite kartlagt for enkelte kreftformer. Tidligere studier har antydet at offshorearbeidere har økt risiko for blod- og lymfekreft, og enkelte undersøkelser har pekt på høyere forekomst av hudkreft i denne gruppen. De siste årene har flere studier ved Kreftregisteret vist etablerte, men også nye mulige årsakssammenhenger mellom eksponering offshore og risiko for kreft.
Shalas forskning peker på to nye sammenhenger: Langvarig kontakt med benzen – en kjemisk forbindelse i råolje som pustes inn på arbeidsplassen – kan øke risikoen for blærekreft.
– Dette er første gang vi ser en så tydelig sammenheng mellom benzen og blærekreft i en slik kohort, med justering for både røyking og andre mulige risikofaktorer, sier Shala.
Shala fant også at eksponering for asbest offshore, som tidligere ble tilsatt boreslam og brukt som isolasjonsmateriale på plattformer, kan føre til mesoteliom, en alvorlig kreftform i lungehinnen.
– Her var risikoen dobbelt så høy sammenliknet med resten av befolkningen.
Mangel på kunnskap
Mangelen på kunnskap om langtidsvirkninger av arbeid i petroleumsbransjen har lenge vært et problem. En offentlig utredning fra 2022, Oljepionerene – en kompensasjonsordning, peker på at de første årene av norsk oljevirksomhet var preget av ukjente eksponeringsforhold og manglende myndighetskontroll.
– Den tidlige oljeindustrien hadde begrenset kunnskap om yrkesrelaterte farer, og sikkerhetsreglene var ikke på plass ennå, sier Shala.
Det måtte store ulykker til, som Kielland-ulykken i 1980, før myndighetene virkelig begynte å skjerpe kravene, forteller forskeren.
I desember 2024 varslet regjeringen at en kompensasjonsordning for oljepionerene endelig skulle komme på plass. «Det er på høy tid at de både får anerkjennelsen for jobben de har gjort og kompensasjonen de har fortjent», uttalte arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) til NRK.
Per mai 2025 har regjeringen fortsatt ikke fremmet saken for Stortinget, og det er uklart hvor stort beløpet blir.
Et unikt datamateriale
På 1980-tallet vokste bekymringen: Hvordan påvirket kjemisk eksponering helsen til offshorearbeiderne?
– Man skjønte at skadene ikke nødvendigvis oppstod med en gang, forteller Shala.
Kreftregisteret tok derfor initiativ til å bygge opp et eget datamateriale, eller kohort, for å følge offshorearbeidere over tid.
– De viktigste påvirkningene skjer ofte mange år før kreftsykdommer viser seg.
Men det var lettere sagt enn gjort. Før Kielland-ulykken i 1980 fantes det nemlig ingen systematisk oversikt over hvem som hadde vært på plattformene.
I 1998 sendte Kreftregisteret ut spørreskjemaer til rundt 60 000 personer som kunne ha erfaring fra offshorearbeid. Listen var basert på lister fra fagforeninger, industrien og andre kilder.
Omtrent 28 000 bekreftet at de hadde jobbet på plattformene. De måtte blant annet svare på spørsmål om yrkeshistorikk, livsstil, røyking, alkoholbruk, BMI og utdanning.
– Det var et ganske omfattende skjema, sier Shala.
Ventet i flere år
Så begynte ventetiden. Etter hvert som tiden gikk og flere krefttilfeller dukket opp, kunne forskerne koble svarene fra 1998 mot Kreftregisteret.
– Det gir oss en helt spesiell mulighet til å følge helseutviklingen over flere tiår, sier Shala.
– Men arbeidere som døde før 1998 – de rakk jo aldri å svare?
– Nei, og det gjør at kohorten vår kan være en litt friskere gruppe enn den opprinnelige offshore-populasjonen. Flere kan ha dødd av eksponeringen før de ble fanget opp i Kreftregisterets spørreundersøkelse, sier Shala.
Mangler informasjon om yrke etter 1998
– Du nevner i avhandlingen at det ikke var mulig å se på hva slags jobber deltakerne har hatt etter 1998.
– Ja, det stemmer, så det kan være en viktig begrensning, sier Shala.
Offshorearbeiderne i kohorten ble kun spurt én gang i 1998, og forskerne mangler dermed informasjon om når de som fortsatt jobbet offshore i 1998, sluttet å jobbe.
Men hun legger til:
– De viktigste påvirkningene skjer ofte mange år før kreftsykdommer viser seg. For både blærekreft og lungehinnekreft er en latenstid på 20 år veldig sannsynlig.
Et paradoks
En annen uventet feilkilde dukket opp i studien av benzen og nyrekreft. En liten gruppe arbeidere som jobbet med overflatebehandling, hadde høyere risiko. Men det var et annet funn som overrasket:
– Vi så at jo lenger noen hadde jobbet offshore, jo lavere risiko hadde de for å utvikle nyrekreft, forteller hun.
– Hvordan forklarer du det?
– Det kan skyldes det vi kaller healthy worker survivor effect. De som blir værende lenge i slike jobber, er ofte friskere i utgangspunktet.
Nyrekreft har kjente risikofaktorer som høyt blodtrykk, diabetes og hjerte- og karsykdommer – problemer som kan føre til at folk slutter i jobben. De mest sårbare forsvinner altså tidlig ut av arbeidslivet, og det kan skape et skjevt bilde: Det ser ut som om langvarig eksponering beskytter – når det motsatte i realiteten kan være tilfelle.
Pustet inn farlig borevæske
For å forstå hvem som var mest utsatt, må man vite hva slags kjemikalier de faktisk ble eksponert for – og hvordan eksponeringen skjedde.
Benzen – et av de farlige stoffene – blir tatt opp i kroppen på flere måter, og i tidligere tider kunne benzen finnes i høye eller lave konsentrasjoner på steder og under arbeidsoperasjoner som man ikke hadde oversikt over, ifølge Shala:
– Når man borer, bruker man en væske – såkalt drilling mud – eller boreslam som holder et nødvendig trykk i brønnene og frakter boremateriale opp. Tidligere inneholdt denne væsken oljebaserte tilsetningsstoffer som kan frigjøre benzen, som er et svært flyktig stoff.
Man kunne stå med kniv og skjære opp sekker med asbest for å blande i væsken.
Hydrokarboner og benzen vil også kunne lekke ut fra petroleumstrømmen, altså råoljen og gassen som pumpes opp, forteller hun.
– Man tilsatte også asbest for å gi boreslammet en passe konsistens. Man kunne stå med kniv og skjære opp sekker med asbest for å blande i væsken.
– Og asbesten fantes også andre steder på plattformene?
– Man fant det for eksempel som isolasjon rundt rør, som bremsebånd i maskineri, og i tak og vegger i boligkvarterene.
Store endringer i industrien
Mye har endret seg siden pionertiden.
– Før var mye av arbeidet på boredekk manuelt. Man jobbet med hendene. I dag er det teknifisert, man bruker i større grad maskiner som hjelpemiddel, sier Shala.
Dette har gjort eksponeringen mindre, ifølge forskeren:
– På 1970-tallet kunne benzeneksponeringen ligge på 25 ppm (parts per million). I dag er grensen på 0,2 ppm, og gjeldene fra 2028 senkes den til 0,1 ppm. Det er mindre enn en hundredel av hva det var. Og det skyldes nettopp at forskning har dokumentert risikoene.
Men det betyr ikke at kunnskapen har mistet sin relevans.
– Benzen finnes fortsatt i miljøet, og lav, jevn eksponering kan også ha betydning. Ikke bare for industriarbeidere, men også i befolkningen ellers.
Sammenliknet kvinner og menn
Shalas tidligere kollega ved Kreftregisteret, Fei-Chih («Phillip») Liu, har forsket på det samme datamaterialet som henne, men fra en annen vinkel: Han har vært særlig opptatt av kreftformer som hud- og brystkreft.
Hans kohort rommet både kvinner og menn.
– Vi fant ingen tydelige kjønnsforskjeller når det gjaldt UV-eksponering og risiko for føflekkreft eller plateepitelkreft, forteller Liu.
Mulige kjønnsforskjeller når det kommer til andre kreftformer er ikke kartlagt.
Forskningen til Liu viser samtidig at andre faktorer, som livsstil og arbeidstid, kan spille en viktig rolle. Dette gjelder også begge kjønn.
– På plattformene er det lett tilgang på mat som er rik på kalorier, fett og sukker. Og selv om det er røykeforbud om bord, er det mulig å kjøpe taxfree-sigaretter. Når man i tillegg har høy inntekt og lange friperioder, kan livsstilen på fritiden også bidra til økt helserisiko, sier han.
Nattarbeid ga større risiko
Arbeidstiden kan også sette kroppen på prøve. Offshorearbeidere jobber ofte «rollover shifts» – en uke med dagskift, etterfulgt av en uke med nattskift, eller omvendt.
– Dette kan forstyrre den naturlige utskillelsen av melatonin og kjønnshormoner, noe som på sikt kan påvirke helsa, forklarer Liu.
I doktorgraden sin fant han at menn som jobbet nattskift, hadde høyere risiko for aggressiv prostatakreft. De kunne også ha økt risiko for brystkreft, men her var sammenhengen mindre slående.
Fremtidige muligheter
Selv om kohorten fra 1998 har gitt mange viktige svar, er forskerne ved Kreftregisteret nå særlig spent på den nye såkalte Heliport-kohorten – en ny nasjonal database basert på helikoptertransport til og fra plattformene. Foreløpige tall viser at registeret består av hele 83,000 personer som har tilbragt minst ett 2-dagers opphold offshore.
– Blant dem finner vi 12 000 kvinner, noe som gir helt nye muligheter for å analysere kjønnsforskjeller. Riktignok vil dette antallet synke når vi får ryddet ferdig i materialet fordi vi vil bruke et strengere inklusjonskriterium enn 2 dager, sier Nita Kaupang Shala.
I tillegg planlegges det å koble dataene til andre helseregistre, noe som kan gi bedre innsikt i både sykdomsforløp, medisinbruk og bakenforliggende helseproblemer, ifølge henne.
