Vil fortelle historiene til Oslos tause kvinner

Tre ivrige ansatte tar meg imot på Bymuseet i Oslo en klar vårdag i begynnelsen av mai. Museet er fortsatt stengt for publikum på grunn av koronaepidemien. Vi er derfor alene på vår rundtur i den faste utstillingen «OsLove – byhistorie for begynnere».

– Vi har faktisk fått gjort mer enn forventet nettopp fordi museet har vært stengt, forteller Helene Huljev og Heidrun Sølna Øverby, henholdsvis fagkonsulent og museumspedagog ved museet.

– Korona, og det at vi fikk Therese med på laget, har satt litt fart i sakene.

Therese Hervig Johnsen er konservator og jobber til daglig med museets samlinger.

Kjønn i museet

Huljev, Øverby og Johnsen er Bymuseets representanter i prosjektet «Nå begynner 'a med det der igjen» som skal endre museenes praksis og tenkemåte når det gjelder kjønn. I sitt bidrag har de forpliktet seg til å analysere basisutstillingen og lage et pedagogisk undervisningstilbud som innebærer kjønnsbalansert byhistorie. Delprosjektet har imidlertid blitt større underveis.

– Nå er planen å endre fysiske deler av utstillingen der vi finner særskilt grunn, og analysere samlingen og finne gode rutiner for å synliggjøre kjønn i registreringsarbeidet, forteller Huljev.

Osloutstillingen er delt inn i fem, etter følgende tidsepoker: Middelalderen, 1624–1814, 1814–1925, 1925–1970 og fra 1970 til i dag.

Hverdagshistoriene faller bort, og da faller også kvinnene ut av historien.

– På omvisninger fokuser vi på byens lange linjer, på innvandring – Oslo har alltid hatt tilflyttere, og på hvordan byen har sett ut i de fem epokene utstillingen er delt inn i, forteller Huljev.

Den første delen viser frem en miniatyrmodell av Oslo slik byen så ut omkring år 1300, samt redskaper og smykker fra samme epoke funnet i utgravninger.

– Vi har gjort en tredelt analyse av utstillingen inspirert av metoden som ble brukt i rapporten «En følelse av fokus», forklarer Øverby.

– Det vil si at vi har telt hvor mange ganger kvinner og menn forekommer i utstillingen. Og vi har gått gjennom tekster, bilder og objekter og kombinasjonen av disse. I tillegg har vi sett på hvordan rommene er disponert.

God kjønnsbalanse

Analysen viste at utstillingen allerede er ganske god med tanke på kjønnsbalanse.

– Det er ingen forskjell på hvordan bilder av kvinner og menn eller gjenstander knyttet til kjønn er plassert i rommet, sier Øverby.

Gjennomgangen viser totalt sett at cirka 44 prosent kvinner og 66 prosent menn er fremhevet i utstillingen. Mye dreier seg om enkeltpersoners historier som er fortalt i form av avskrift eller bilder. Cirka 32 prosent av bildene er bare av kvinner, mens rundt 38 prosent bare er av menn. Når det gjelder plassering av det feminine og maskuline i utstillingsrommene er det likt fordelt.

– Når det gjelder det visuelle er altså både menn og kvinner godt representert som blikkfang i utstillingen, sier Øverby.

– Men når vi går litt mer i dybden, altså analyserer historiene som blir fortalt og hvilke bilder som er brukt, ser vi at vi har gått i noen feller.

Utstillingen viser frem flere kvinner og kvinners fortellinger jo nærmere vi kommer vår egen tid. Den første delen av utstillingen som forteller om Oslo i middelalderen, er så å si kjønnsløs.

– Historien som fortelles i første delen av utstillingen har mer distanse til menneskene som bodde i byen. Her er de store linjene presentert; kongen, kirken, krigene og økonomien. Hverdagshistoriene faller bort, og da faller også kvinnene ut av historien, sier Øverby.

Skjelettet i skapet

– Vi har hatt et møte med Oslos tause kvinner gjennom dette arbeidet. Mange av dem er synlige i utstillingen, men får ikke historien sin fortalt, som dette skjelettet, utdyper Huljev.

Hun peker på et skjelett som ligger i en glassmonter. Skjelettet er det eneste eksempelet på et menneske i middelalderutstillingen som faktisk har levd.

– Vi vet at hun er kvinne, hvor gammel hun er og at hun døde av en sykdom. Men denne informasjonen er ikke med i utstillingen slik at publikum kan lese seg til den, sier Huljev.

– Når vi spør skolelever på omvisning hva de tror om skjelettet, gjetter de fleste at det er en mann, eller et barn – fordi hun er så liten.

Så er det er heller ingenting i rommet for øvrig som gir assosiasjoner til kvinner. I bakgrunnen hører vi lyden av et mannskor som synger kirkemusikk fra middelalderen.

Johnsen peker på at det går an å hente frem mange historier ved å analysere beinmateriale.

– Vi kan få vite alder, sykdommer, hva hun har spist, gravskikker og befolkningshistorie, for å nevne noe, sier hun.

Kjønnsforskjeller i samlingene

 Johnsen har også et eksempel på at menn og kvinner forskjellsbehandles i gjenstandsregistreringen.

– Jeg oppdaget at alle malerier av kvinner hadde emneordet «kvinne», mens ingen malerier av menn hadde emneordet «menn», forteller hun.

– I tillegg er gifte kvinner registrert som «hustru», mens menn ikke registreres som «ektemenn».

Vi vet jo at kvinnen hadde andre roller i samfunnet enn at de var koner, mødre og døtre.

Dette er, ifølge Johnsen nok et eksempel på en klassisk felle museer og arkiver går i når det gjelder kjønnsperspektiver.

– Vi fortsetter å registrere gjenstander slik det alltid er blitt gjort, uten å stille spørsmål ved hvilke konsekvenser det får for kjønnsbalansen. Men nå har jeg begynt å registrere i arkivene hvem mennene var gift med.

Johnsen forteller at kvinners utseende ofte blir fremhevet i arkivtekster, mens når det gjelder menn er det posisjonen i samfunnet som vektlegges.

Kvinner var mer enn koner

Vi er kommet til utstillingens andre del, som tar for seg Oslos historie mellom 1624 og 1814. Her står vi foran et maleri av Maren Jensdatter Jacobsen Roll. Et lydopptak i bakgrunnen skal forestille Rolls stemme.

– Det positive her er at Roll blir fremstilt som et subjekt og en aktør, sier Øverby.

– Samtidig blir hun beskrevet som egenrådig, kranglete og vanskelig. Men var hun egentlig det? Det vi vet sikkert er at hun var økonomisk sterk, og det var jo ikke så vanlig at kvinner var det i hennes samtid.

I denne delen av utstillingen er det også en hel vegg med malerier av kvinner og menn fra 1600-og 1700-tallet. Her kan vi telle nesten like mange menn og kvinner, men billedtekstene gjenspeiler det Johnsen fant i arkivet. Vi får vite mennenes posisjon og hvem kvinnene var gift med.

– Vi vet jo at kvinnen hadde andre roller i samfunnet enn at de var koner, mødre og døtre. For eksempel gjennom brev og erindringslitteratur. De tok ofte del i mennenes forretninger, men hadde ikke lov til å signere med eget navn. Men fordi denne informasjonen som regel mangler i arkivet må vi ta litt større sjanser når vi forteller om kvinnene i utstillingene, sier Huljev.

– Ved å føye til «muligens» og «vi antar», kan vi legge til mer informasjon når vi forteller om kvinner som har levd i Oslo. Informasjon som vi vet er sann, men som ikke alltid kan knyttes til enkeltpersoner med absolutt nøyaktighet.

Vil sitere kvinner

Et annet grep som er hyppig brukt i utstillingen er sitater. Her har man vært bevisste på å bruke sitater som også beskriver kvinner.

– Men 70 prosent av sitatene vi har brukt er av menn, 18 prosent er av kvinner, og resten hentet fra lovtekster og liknende, sier Øverby.

– Dette er et eksempel på noe vi ønsker å endre: å legge inn flere sitater av kvinner i utstillingen.

Det er typisk at man setter likhetstegn mellom kvinner og tekstilhistorie.

I avdelingen som forteller Oslos historie på 1800-tallet er det brukt langt flere kvinnelige kilder.

– Det handler også om tilgjengelighet. Kvinnenes posisjon i samfunnet er styrket i denne perioden, de er mer til stede som kilder og blir derfor mer brukt, påpeker Huljev.

– Likevel er det ikke tatt med et eneste maleri av en kvinnelig maler. På tross av at vi har flere malerier i malerisamlingen som er malt av kvinner, sier Johnsen.

En kjent Oslokvinne som har fått en sentral plass i utstillingen er Camilla Collett. Portrettet av henne henger i delen som tar for seg byen fra 1814 til 1925.

– Men fortellingen om henne blir likevel innledet med hvem hun var gift med. Og hun er avbildet sammen med mannen sin, sier Øverby.

Fortellingen må ivaretas

– Vi ønsker generelt å gi mer plass til kvinnelige yrkesgrupper i utstillingen, sier Huljev.

Kvinners rolle som tjenestepiker er tatt med, men her har man gått i en felle ved å beskrive denne store og viktige yrkesgruppen på en måte som kan få oss til å tenke kvinner som objekter og ikke subjekter.

– De er ikke fremstilt som mennesker av kjøtt og blod, sier Huljev og leser teksten til et bilde av en gruppe tjenestepiker i arbeid: «Tjenestepiken var et fast innslag i borgerskapets hjem!»

Huljev understreker at setninger som denne ikke skyldes vond vilje, men at ureflekterte og unyanserte fremstillinger likevel gir en urettferdig fremstilling av kvinners rolle.

Hva museene velger å samle inn og hva de viser frem i utstillinger er også med på å forme folks bevissthet.

Et sted i utstillingen vipper kjønnsbalansen over i kvinnenes favør.

– Det er typisk at man setter likhetstegn mellom kvinner og tekstilhistorie, sier Johnsen.

– Alle draktene som er tatt med i utstillingen er kvinnedrakter, men vi skal undersøke om det finnes noen mannsdrakter i samlingen som kan settes frem.

De tre er likevel enige om at kjønnsbalansen ikke kan gå foran i alle sammenhenger.

– Vi vil jo ivareta fortellingen. Vi kan jo ikke putte inn en kvinne der vi spesifikt vil vise frem mannens rolle eller vise versa, sier Huljev.

– Men når det er sagt. Oslohistorie handler både om kvinner og menn. Og i dag er det flere historier fra Oslo der kvinner hadde sentrale roller, som også kommer frem i utstillingens del fire Drømmen om et moderne «Stor-Oslo»: helsehistorie, skolehistorie, og historien om morstrygden, for å nevne noe.

Registrering er også formidling

Thea Aarbakke ved det nasjonale Kvinnemuseet er museolog og koordinator for prosjektet «Nå begynner 'a med det der igjen». Hun er opptatt av at museer må tenke kjønnsperspektiver inn i alle sine praksiser, både innenfor samlingsforvaltning og formidling.

Det at kvinner merkes med kjønn og i relasjon til menn, og mannen ikke, i digitale databaser, er ifølge Aarbakke en utbredt praksis i museer og arkiver.

– Mye skyldes dårlig tid. Det krever gjerne en ekstra innsats å finne frem til kvinnens fødenavn, og noe som forteller oss mer om henne enn at hun var hustru og mor, sier hun.

– Mange museer har dessuten et stort etterslep når det gjelder registrering av samlingen sin i databaser. Det fører til at man ofte reproduserer den historien som allerede foreligger, i stedet for å tenke nytt. Mye kunne vært gjort hvis man la inn litt ekstra tid til dette arbeidet.

Aarbakke understreker at registrering i databaser er en oppgave som også handler om formidling.

– Mye av det museene og arkivene registrerer blir offentlig tilgjengelig gjennom DigitaltMuseum, sier hun.

– Som konservator bidrar man dermed til å skape en forståelse av gjenstander og personer gjennom valg av emneord og formulering av tekster. Det er det viktig å være klar over.

Hva museene velger å samle inn og hva de viser frem i utstillinger er også med på å forme folks bevissthet, ifølge Aarbakke.

­– Det å tenke på kjønn og mangfold når man samler inn og lager utstillinger kan bidra til å gi publikum en bedre forståelse av fortiden og menn og kvinners roller og levesett.