Kvinnelige fotografer er ofte ukjente

– Vi har kalt prosjektet «Ung kvinne i krig», forteller Pernille Elida Fjoran og Sølvi Bennett Moen, fotoarkivarer ved Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv (ARBARK).

De sitter ved et rundt bord og blar forsiktig i et digert fotoalbum. På hendene har de hvite hansker som skal beskytte arkivmaterialet. Albumet har tilhørt Sissel Lie (1922–1983). Hun tjenestegjorde i Skottland under krigen og var datter av Trygve Lie, FNs første generalsekretær.

– Sissel Lie var ivrig amatørfotograf og tok en mengde fotografier både før, under og etter krigen, forteller Bennett Moen som også er leder av fotoavdelingen.

– Trygve Lie var minister i regjeringen Nygaardsvold under krigen og flyktet derfor til London med familien sin. Sissel var en av tre søstre og tok mange fotografier av livet i eksil, blant annet av de andre regjeringsmedlemmene med familier, og av kongefamilien.

Forteller Sissels historie

Fjoran og Bennett Moen har nylig avsluttet et stort arbeid med å digitalisere en del av Sissel Lies fotosamling, som nå blir tilgjengelige for alle på Digitalt museum. Arbeidet inngår i Kvinnemuseet, som er en del av Anno museum, sitt prosjekt «Nå begynner a’ med det der igjen». Prosjektet skal fremme kvinner i museet og har fått midler av Kulturrådet.

– Fotoalbumene ble levert inn av sønnen til Sissel Lie, Ragnvald Bratz, forteller Bennett Moen.

– Han var først og fremst opptatt av slektskapet med Trygve Lie, men vi ble mer interessert i Sissel Lies egen historie og begynte derfor å nøste i den.

Arbeidet med å lete etter fakta om Sissel Lies liv har ikke vært bare enkel. Barrierene er de samme mange forskere møter når de graver etter ukjente personer, og særlig kvinner, i arkivene.

– Sissel Lie var gift to ganger så hun har hatt tre forskjellige etternavn. Det har ikke akkurat gjort det enklere, sier Pernille Fjoran.

– Det fantes ikke mye informasjon om henne da vi begynte arbeidet i 2018, så det har vært som å sette sammen et stort lappeteppe ved hjelp av noen få kilder og stikkord.

I den norske hærs kvinnekorps

Noe av informasjonen er hentet fra Kvinnenes forsvarshistorie av forfatterne Grethe Vernø og Elisabeth Sveri, og «Forsvarssak eller kvinnesak?» av Lene Orsten, begge funnet på Nasjonalbibliotekets bokhylla.no.

– Vi har også funnet kilder og bevis som handler om Hærens kvinnekorps i forsvarets arkiv på Riksarkivet, forteller Fjoran.

Hun viser til at det finnes et slags tidsvitnedokument på nett skrevet av Hanne Mossige, som var fenrik i Norsk kvinnekorps (NKK) fra 1942–1945.

Kvinnene skiftet ofte navn når de giftet seg, eller de jobbet i mannens fotoatelier og tok bilder i hans navn.

– Mossige skriver egentlig om sin mann, men fletter inn egne historier fra krigen. Hun er også avbildet i albumene til Sissel Lie.

– I disse kildene fant vi historien om nordmenn som tjenestegjorde i Storbritannia, og spesielt om kvinnekorpset. Alle norske kvinner mellom 18 og 40 år, som bodde i utlandet, ble innkalt til krigstjeneste, forteller Bennett Moen.

Sissel Lie var en av disse. Kvinnenes oppgaver var kun sivile, og omfattet kontor-, sjåfør- og kontrolloppgaver. Lie oppnådde den militære graden fenrik, og giftet seg under krigen med en jagerpilot som het Gunnar Fosse. Han ble drept da flyet hans ble skutt ned i oktober 1944, bare fire måneder etter bryllupet.

– Fosse var bare 23 år da han døde, og Lie var da 22. En romantisk og dramatisk historie. Spesiell for oss, men samtidig en typisk kjærlighetshistorie fra krigen, sier Fjoran.

Stilles ut på Preus museum

Fosses ID-kort, jakkemerker og gifteringen inngår i fotoutstillingen «Krigstid», som for tiden vises på Preus museum.

Museet skal også vise Lee Millers krigsfotografier.

– Miller var krigskorrespondent og motefotograf under krigen, og på Preus ville de trekke frem noen norske kvinnelige fotografer fra krigsårene. Da tipset vi dem om Sissel Lie.

Lie tok bilder hele livet og limte dem inn i album. Fjoran og Bennett har derfor hatt et enormt materiale å ta av når de skulle digitalisere bildene.

– Ifølge sønnen var albumene en hobby hun hadde til hun døde, forteller Fjoran.

– Han husker ikke at hun fotograferte, så hun sluttet nok med dette da han var liten. Men hun samlet på alt, billetter, menyer, kort og så videre, og lagde utklippsbøker hele livet.

Kvinnelige krigsfotografer

– Vi har lånt utstillingen «Lee Miller – Krig och mode» om den amerikanske fotografen Elizabeth «Lee» Miller, som ble vist på Stockholm kulturhus i fjor, forteller Hanne Holm-Johnsen, seniorkurator i Preus museum.

– I den forbindelse ønsket vi å finne frem noen kvinnelige norske fotografer fra samme periode. Tanken var å spore opp noen som, i likhet med Lee Miller, kombinerte mote- og pressefotografering.

Resultatet er utstillingen «Krigstid», som viser fotografier av åtte kvinnelige fotografer tatt under krigen. En av dem er Sissel Lie.

– Gerda Grepp tok bilder under den spanske borgerkrigen. Alma Braathen, som var norsk-svensk, var krigskorrespondent for Dagens Nyheter under Vinterkrigen og dokumenterte kampene i Narvik og befrielsen av Nord-Norge i 1945 sammen med Kari Berggrav, forteller Holm-Johnsen.

– Parallelt med disse store begivenhetene gikk livet sin gang under krigen. Scener fra hverdagslivet er også dokumentert på utstillingen, av blant annet Rigmor Delphin, Elisabeth Meyer og Esther Langberg.

Holm-Johnsen beskriver det å lete etter fotografer som en krevende øvelse.

– Fotografers rettigheter til egne bilder har ikke vært beskyttet på samme måte som for andre kunstnere. Mange av bildene i arkiver og samlinger har ukjent fotograf eller er senere bare merket med Scanpix. Overraskende mange av disse er kvinner, mener Holm-Johnsen.

Hun mener det er en ekstra utfordring å spore opp bilder tatt av kvinnelige fotografer.

– Kvinnene skiftet ofte navn når de giftet seg, eller de jobbet i mannens fotoatelier og tok bilder i hans navn, forteller hun.

I tillegg hadde de ofte korte karrierer fordi de gjerne sluttet å jobbe etter at de fikk barn. Fem av kvinnene på utstillingen «Krigstid» var ikke gift.

«Ukjent fotograf» er vanligst

Thomas Michael Walle er ansatt som seniorrådgiver ved Musea i Sogn og Fjordane og er tidligere konservator og forskningskoordinator for Norsk Folkemuseum. Han mener det finnes både kvinnelige og mannlige fotografer i museenes arkiver som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener.  

– Den mest kjente fotografen i museenes arkiver er sannsynligvis «ukjent fotograf», sier han.

I norske institusjoner er det ulike systemer for hvordan bilder blir arkivert og registrert, men et av de vanligste heter Primus. Det er også dette arkiveringssystemet som ligger til grunn for Digitalt museum, hvor Sissel Lies arkiv nå er tilgjengelig for offentligheten.

– I Primus kan man merke et fotografi med fotografens navn, og kjønn, men det er ikke alltid denne informasjonen er lagt inn, sier Walle.

– Man kan spørre seg hvem det er som bestemmer hvilken informasjon som blir registrert i arkivene, men det handler om flere ting: Hvem som legger inn, hvilken informasjon som er tilgjengelig, hva slags kunnskap personen som arkiverer har og hva han eller hun anser som viktig i denne sammenhengen.

– I slike tilfeller kan viktig informasjon gå tapt, for eksempel at gjenstanden var samisk, eller laget av en kvinne. Men det trenger ikke være falsk informasjon av den grunn. Det kan rett og slett skyldes mangel på kunnskap og tilgjengelig informasjon.

Tilfeldigheter styrer merkingen

Det er også vanlig at den informasjonen på katalogkortet som hørte til gjenstanden i det gamle arkivsystemet, følger med når gjenstanden blir overført til det digitale systemet.

– Det kan ha vært frivillige, sommervikarer eller pensjonister som har gjort dette arbeidet. Selv om det er rom for å merke gjenstanden med kjønn, er det ikke sikkert den var merket med det tidligere. Og da må man i så fall aktivt velge å gjøre det.

Det at en del kvinnelige fotografer ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener, er ifølge Walle et eksempel på hvorfor dokumentasjon og formidling gjennom arkivene er svært viktig.

Det ligger mye makt i en slik utvelgelse, men vi ønsket å vise frem den unge Sissel Lie.

– Dette gjelder både kvinnelige fotografer og kunstnere generelt. Heldigvis har mange forskere sett behovet for å løfte frem historier om disse kvinnene. Fotografen Ellisif Wessel er ett eksempel, sier han.

Walle viser til at kategorisering i arkivene også får betydning for hvordan man formidler forskningen og historiene.

– Å reprodusere historiene som verserer, uten å ta bevisste valg for hvordan man registrer og formidler bilder og gjenstander i arkivene, får store konsekvenser for hvordan vi tenker på vår egen historie og dermed på oss selv, sier han.

Fotografi som frigjøring

Også Sigrid Lien, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, har støtt på barrierer knyttet til kjønn i forbindelse med sin forskning på kvinnelige fotografer.

– Jeg gjorde et forskningsprosjekt på fotografiet i historien om den norske utvandringen til USA, forteller hun.

Gjennom søk i Digitalarkivet så hun at relativt mange kvinnelige fotografer utvandret til USA i siste del av 1800-tallet og i de første tiårene av 1900-tallet.

Lien mener det er nærliggende å tro at fotografiapparatet fungerte som et frigjøringsinstrument for de norske kvinnelige utvandrerfotografene. Men det viste seg å være vanskelig å etablere konkret kunnskap om disse kvinnene som emigrerte med kamera i bagasjen.

– Noen giftet seg, noen forlot yrket grunnet hard konkurranse, mens andre anglifiserte sine navn eller ble usynlige som assistenter eller medarbeidere i andre mannlige fotografers atelierer, forteller hun.

– Christianna Brandlien hadde for eksempel sitt eget fotoatelier i Hanska i Minnesota under navnet «Brandlien Studio». Da hun giftet seg med fotograf Andrew P. Lien, fortsatte hun sitt arbeid på samme måte som før, mens han tok arbeid som snekker.

Fotografiene Brandlien produserte, bar likevel ektemannens signatur. 

– Slik blir hun også på et vis usynlig i arkivet. Og dette er et ganske typisk eksempel. Så i det store og hele, og med noen få unntak, mangler vi altså opplysninger om hva som skjedde med disse unge kvinnelige fotografene i USA, om deres fotografiske produksjon, om de så i det hele tatt fortsatte innenfor yrket.

Valgte den unge Sissel Lie

Pernille Elida Fjoran og Sølvi Bennett Moen i ARBARK blar videre i fotoalbumet til Sissel Lie. Det rommer bilder fra krigen, men også billetter, programmer fra konserter og filmer, og hotellregninger. Lies bryllup nummer to, da hun giftet seg med Jens Halvard Bratz, er også godt dokumentert. Giftemålet ble dekket i norsk presse som en stor begivenhet.

 – «Da verdens statsminister bortgiftede sin datter», leser Fjoran og peker på et utklipp fra et gammelt ukeblad.

Sammen med bilder, billetter, avisutklipp og bryllupsmenyen ligger også en vissen kvast av Lies brudebukett.

– Hun samlet på mye forskjellig, og limte inn egne og andres bilder. Det har ikke vært noen lett jobb å finne ut hva som var en del av hennes egen historie og hvilke fotografier hun selv har tatt, forteller Bennett Moen.

 – Det ligger mye makt i en slik utvelgelse, men vi ønsket å vise frem den unge Sissel Lie og valgte derfor de tidligste bildene.

Fotografiene i utvalget er hentet fra da Lie tjenestegjorde under krigen, og viser bilder av unge kvinnelige soldater i forskjellige situasjoner.

– Bildene gjør inntrykk. Mange av dem er stemningsfulle og godt komponert. De viser vennskapet mellom de unge norske jentene som tjenestegjorde i Skottland. Vi får se dem i avslappede og sosiale situasjoner, men også under øvelse, blant annet med gassmasker, sier Fjoran.

– Sissel Lie beskrev livet sitt med bilder. Utvalget er også preget av hvem vi skulle fremstille henne som: datter, hustru eller mor. Vi valgte å vise frem Sissel.